Et streif av lykke

Et streif av lykke
Antall sider:
256
Serie:
Nattmannens datter
Forfatter:
ISBN/EAN:
9788202409456
Sprak:
Kategori:
Utgivelsesar:
Forlag:

Lucie blir skremt av et ondt varsel.

Hun frykter at noe har tilstøtt dragonen,som er blitt kalt til tjeneste i Kongens by. Samtidig skjer det storeforandringer på Manufakturhuset, noe som preger alle barnelemmene. Flere avjentene trenger Lucies hjelp, særlig Marte.

Lucie skjønte at de tojentene skjulte noe. Hun pakket teppet godt rundt Marte, som lå og skalv isengen. Øynene var store og sorte, og blikket var tomt. “Tror du vi kan skjuledette for fru Halland?” spurte Klara. “Ikke si noe,” kom det langsomt fra Marte.“Vil ikke miste hodet … vil ikke dø.” Det gikk kaldt nedover ryggen på Lucie.Miste hodet? Mente Marte at hun kunne bli halshugget? ​

UTDRAG FRA BOKEN:
Hun lukket øynene og så ham for seg. Det markante ansiktet hans, de blå øyneneog de lange fingrene.

De skrånende, mørke brynene som forandret ansiktet hansnår de beveget seg.

Noen ganger var han rastløs og oppfarende, mens andre gangervar han varm og øm.
Du har ikke mistet ham, for du har aldri hatt ham, sa enstemme inni henne. Han var aldri din. Tanken gjorde henne nedtrykt, og det varikke det hun ville oppnå med denne stunden for seg selv. Hun ristet følelsen avseg og prøvde i stedet å tenke på alt det gode han hadde gitt henne. Det var nokmeningen med bekjentskapet deres. Han hadde åpnet hennes øyne, gitt henne håp ogglede.


Det hadde begynt med at han roste arbeidet hennes, så hadde hanreddet æren hennes fra en drukken soldat, og deretter hadde han gitt hennearbeid.

Takket være dragonen hadde hun kunnet gå mye friere rundt. Pengene hanhadde lønnet henne med, hadde gledet flere enn henne selv. Og ikke minst, hunhadde kunnet gå til Nordnes, noe som til slutt hadde ført henne og faren tetteresammen. Hun hadde fått en smak på livet utenfor Manufakturhuset.
Dragonenhar gitt meg mye. Noe mer kan jeg ikke be om.
Hun snudde om og gikk tilbake.Det hadde gitt henne ro i sjelen å være her ute igjen, og nå var det på tide åtilbringe litt tid med Tilly før kvelden kom. Fremdeles visste hun ikke hva detble til med den lille piken. Men Lucie var lettere til sinns nå og var sikker påat noe ville dukke opp. Om ikke annet, fikk hun gjøre som før, ta kvelden tilhjelp for å gjøre om igjen noe av det arbeidet Tilly ikke hadde gjorttilfredsstillende. Det skulle gå fint. Hun smilte for seg selv.
Det var ikkeså mange som brukte veien, for den raskeste måten å komme seg til Sandviken varsjøveien. Hun passerte noen barn som bar ved, og en mann som drev en flokk sauerinn mot byen. Da hun nærmet seg bebyggelsen igjen etter å ha passert Ladegårdenog Rothaugen, så hun to skikkelser som virket kjent. Lucie stanset og myste motdem.

Den ene var litt høyere enn den andre, og den minste var tynn som en strek.Anna. Og den andre var Marte. Lucie var helt sikker. De var på vei ned tilSkuteviken. Men hvor var Tilly? De skulle jo passe på henne!
“Marte! Anna!”ropte Lucie, men de hørte ikke. Lucie nølte ikke, men løp etter dem mens hunfortsatte å rope.
Til slutt snudde Anna seg, og Lucie vinket.
“Vent!”
Hun la merke til at Anna dultet borti venninnen, og at Marte snudde seg. Dahun gjenkjente Lucie, for hun sammen.
“Hvor er Tilly?” ropte Lucie da hunnesten hadde nådd frem til dem. “Og hva skal dere?”
De to jentene så førstikke ut til å ville svare. Marte glodde i bakken, og Annas blikk flakket.
“Er Tilly i orden?” Hjertet begynte å slå fortere.
“Ja.

Hun er med Randiog Oline,” sa Anna fort. De store øynene så rett på Lucie.
Lucie trakklettet pusten. “Takk og pris. Jeg ble redd et øyeblikk.

Hva skal dere?” Hunprøvde å virke rolig, men det var åpenbart at de to skjulte noe.
Martesvelget og tok et skritt bakover. “Anna, vi må gå,” sa hun lavt uten å møteLucies blikk.
“Beklager, Lucie. Vi må videre.” Marte smilte fort, men smiletnådde ikke til øynene. Hun tok venninnen i armen og snudde om.
Lucie blestående og se etter dem mens de fortsatte nedover veien. Hva var det de skulle?Begge to virket svært skyldbetynget. Hun ristet på hodet og fortsatte videre nedmot Stølen. Det lignet ikke dem å være så hemmelighetsfulle. De oppførte segsvært besynderlig. Men de var fornuftige jenter, og Lucie var ikke deres vokter.
Brått kom hun på at hun ikke visste hvor Tilly var. Hun kunne være hvor somhelst nå som det var friettermiddag, og Lucie ville nødig bruke resten av dagenpå å gå rundt og lete. Hun snudde og løp etter dem igjen.
De små husene låtett langs veien nedover. Mange hadde en liten hageflekk der de dyrket kål ogandre grønnsaker, og de fleste hadde høns. Et paradis var nylig skrittet opp igrusen på en flate utenfor et av husene, men ingen barn var å se. Lucie snusteinn duften av mat, det minnet om pannekaker. Det var det lenge siden hun haddespist, tenkte hun og fikk vann i munnen.
Med ett stanset hun.
Marte ogAnna sto utenfor porten til et hus som virket kjent. De speidet stjålent rundtseg. Lucie gjemte seg inntil et høyt gjerde for ikke å bli sett.
En følelseav ubehag bølget gjennom henne. Det var huset der Svennik bodde!

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne definere sentrale begreper knyttet til sosialisering og bruke dem til å undersøke trekk ved sosialiseringen av ungdom. c) Kjønnsroller varierer mellom kulturer, men ulike oppfatninger av hva som er kvinnelig og mannlig, kan også eksistere samtidig innenfor den samme kulturen. Mål for opplæringen er at eleven skal kunne. definere sentrale begreper knyttet til sosialisering og bruke dem til å undersøke trekk ved sosialiseringen av. Ulven vender tilbake. Oslo Nye Teater, Hovedscenen: «Hvem er redd for Virginia Woolf?» Av Edward Albee Oversatt av Svein Sturla Hungnes Regi: Kim Bjarke Gå tilbake til hjemmesiden Royalura.com. RESULTATER HØST 2016 Også denne høsten vil jeg prøve å få med så mange og så fullstendige resultatlister som mulig. Kulturformidling

2018 PDF/ePUB Last Ned E-Bøker - All rights reserved.